Første turen over gangfeltet gikk nesten smertefritt. Jeg merket jeg sklei litt, i og med at veien er litt skrå akkurat der. Men dette skulle jeg takle. Helt til karmaen kom og beit meg i leggen. Inne på city, like ved utgangen (jeg var 2 sekunder unna å komme meg unna, men da jeg fikk øyenkontakt med henne visste jeg slaget var tapt) sto et par svensker og ville “selge” oss fadderbarn. Jeg syns det er en fin ting, men bussen min gikk om 3 min. Dermed sa jeg “ha’kke tid, bussen går snart!” og stormet ut de altfor treige skyvedørene som alltid klemmer tryne mitt. Nesten. Da jeg kom til gangfeltet sa jeg til meg selv “Stine, gå forsiktig, du veit det er glatt”, og idét jeg sa glatt, gikk jeg på ræva. Midt i veien, mutters alene og flau som faen. Pinlig det der, late som du ikke fikk vondt, prøve å unngå og halte og drite i at du har masse snø rennende fra buksa ned i skoen. Hadde lyst å overdramatisere, late som jeg brakk noe eller at jeg var paranoid, men droppet det. Kom meg nå til bussen så jeg rakk skolen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar