Spania med Marianne var en helt fantastisk ferie. Villere ferie har jeg aldri vært på. (Ja, den slo faktisk Danmark.) Vi var på stranden hver dag, fylla hver natt og møtte masse mennesker. Helt herlig. Kjørte bananbåt gjorde vi også! Jeg endte opp med å sitte på den store bananen helt alene, mens de andre satt i båten. Så passe dumt ut, men joda, jeg er tøff.
Den siste dagen var det en tornado på stranda. Eller, en syklon hvis det er det vi kaller det. Uansett, plutselig hører vi masse mennesker "juble", så ser vi en stoor sky av sand gå i sirkler. Og her snakker vi kanskje 10-15 meter bred og 50 meter høy? Vilt! En parasoll ble tatt av vinden og sirklet rundt flere meter oppi lufta, over vannet før den endte opp i sjøen langt ute. Marianne og jeg var mer gira enn under i godteributikken, så løp vi for å spise lunsj. (Haha, ble kanskje litt redde?)
.. Så til det mer "triste" med ferien. Selvfølgelig ble jeg forelsket. Eller, det er ikke en selvfølge, for jeg blir omtrent aldri forelsket. Betatt ja, forelsket nei.
Han var en fyr jeg så på i fjor, som flørtet litt med blikket. Han ble skadet i en slosskamp så Marianne og jeg hjalp ham før han ble hentet av sykebilen. (Ja, det var så alvorlig, men kun et stort kutt i armen..) Han husket oss i år og det var da det hele startet... Orker ikke hele historien, men kan si jeg var med han 8 dager, og på den tiden rakk jeg bli forelsket. Hvertfall sommerforelsket da, om det er det jeg skal kalle det..
Har dere noengang blitt sommerforelsket?
Det suger, hvertfall når fyren bor i Spania. Men vi har kontakt, og han er så herlig. Glad jeg var lei meg for å dra hjem, for det betyr bare jeg har hatt det knall. Og det har jeg! Så takk jentami, for en herlig ferie nok en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar