Nå skal jeg fortelle dere en historie..

.. om en av de verste dagene i mitt liv.

Da jeg var yngre var jeg alltid en uke eller to hos mormor og morfar i Danmark. Enten var jeg alene eller så møtte jeg kusina mi fra Sveits der. Familien vår er litt spredt, så Danmark er på en måte møtestedet..
Dette året var jeg der alene, men ble som alltid kjent med folk. Mormor, morfar og jeg hadde vært på en kjempesøt restaurant og spist en stor pizza. Jeg husker det som det var i går. På campingplassen var det alltid hoppeputa som var det store høydepunket. Der møtte man alltid barn på din egen alder, dere ble kjent på en enkel måte, og man hadde det kjempe gøy. Helt til det gikk ordentlig galt. Mormor og morfar gikk tur ned til stranden, mens jeg var med noen jeg hadde blitt kjent med på hoppeputen. Denne kvelden var den nesten helt full.. Det var for mange mennesker på den, så man spratt til værs i hytt og pine. Vi bestemte oss for å leke “1-2-3-ned”, altså vi telte til 3 og hoppet ned på rompa. Det var alltid så gøy å se hvem som fikk spretten og føyk til himmels. Det var gøy de 3 første gangene, helt til jeg fikk spretten. Av alle på hoppeputa..

Jeg husker detaljert hva som skjedde. Jeg hoppet på rompa, spratt kjempehøyt opp, kavet med armet og bein i lufta, før jeg landet med armen oppå beinet til en annen, med meg oppå der igjen. Jeg fikk sjokk. Jeg så på armen min, som hang og slang som en gummistrikk. Midt imellom håndleddet og albuen hadde begge beinene i armen knekt rett over, så armen hang og slang. Jeg tok tak i hånda mi og løftet den opp, men den datt bare ned igjen. Jeg husker jeg skreik. Jeg skreik at den var ute av ledd og fikk helt panikk. Faren til en fra campingplassen kom løpende, og de fikk meg på et rom. Jeg husker jeg så jeg hadde blod på håndleddet. Han som holdt armen min hadde tatt et sted jeg tydeligvis hadde sår. Jeg hadde åpent brudd..

Jeg visste ikke hva som skulle skje. Jeg hadde panikk, jeg var redd, jeg hadde så vanvittig vondt og ville bare at marerittet skulle gå over med en gang. De sa jeg måtte på legevakten, men jeg klarte ikke å fordøye det. Da sykebilen kom gikk det opp for meg hvor alvorlig det var, men jeg ville ikke dra. Mormor og morfar var jo ikke der, og jeg kjente ingen.., Ambulansefolkene la en opplåsbar ting rundt armen min og la meg i en seng. De trillet meg inn i bilen, en ukjent dame ble med meg, så dro vi.

På det første sykehuset ble jeg liggende og ble tatt røngtenbilder av. Mormor og morfar kom løpende og gråtende inn på rommet, og sa de hadde hørt sykebilen og nyheten da de kom tilbake fra stranda. Morfar, som ellers kjøre sakte som ja.., hadde kjørt i 200 hele veien. Sykehuset hadde aldri sett så alvorlig brudd, og sendte meg videre til et større sykehus. I en fuckings taxi! Har aldri hatt så vondt i hele mitt liv, og jeg irriterer meg ennå over at en taxi kjørte meg fra sykehus til sykehus, med 4 brudd i armen. Jeg hadde nemlig 2 brudd i albuen også..

For å gjøre en utrolig lang historie kort…, Sykehuset ringte mamma og pappa, jeg ble satt på fasting, lå i smertehelvette et par timer, før de kjørte meg på operasjonsbordet midt på natten. De måtte sette inn 2 stenger i armen min for å få beina på rett plass igjen. Mamma og pappa hoppet i bilen mens de snakket med legen, og 12 timer senere sto mamma på sykehuset med en bamse til meg og tårer i øynene. Jeg lå på sykehuset 4 dager før jeg fikk dra hjem. Narkose var ikke akkurat bra for meg, så jeg var svimmel og klarte såvidt å gå på disse dagene. Kastet opp alt jeg fikk i meg, og var rett og slett helt forjævlig dårlig.

Jeg får fortsatt tårer i øynene og frysninger når jeg tenker på det. Det var en helt syk opplevelse, og vil aldri ha det sånn igjen. Hadde det skjedd nå hadde det vært en annen sak, men da var jeg kun 9 år. 2 år senere brakk jeg samme armen igjen (denne gangen også på hoppepute/trampoline), men ikke like ille denne gangen. Sant nok, jeg måtte operere 3 ganger, men det var “bare” et lite, komplisert brudd. Å brekke noe er vondt. Det anbefales ikke.. :-)